Meningsinnlegg: “Å være etterpåklok”
Teksten er skrevet av Frode Mikkelsen – nestleder i sokkelforeningen til Industri Energi Equinor. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk.
Ja, den som kunne visst på forhånd. Så heldig er ikke jeg, men det virker til å være mange som har den evnen for tiden. Da tenker jeg særlig på dem som kritiserer resultatet fra frontfaget, ut fra hva vi nå vet om prisutviklingen i samfunnet.
De som forhandlet burde ha skjønt at prisene på drivstoff skulle gå til himmels, hevdes det. Ikke nok med det, de burde også ha skjønt at matprisene skulle gå samme vei, og at rentene skulle stige enda raskere enn antatt, prisøkningene til tross. At strømprisene skulle bli vedvarende høye, burde de selvsagt også ha skjønt.
Ja, den som kunne ha levd på etterpåklokskap! Tenk om vi kunne fylt ut lottokupongen lørdag etter klokken 18. Det høres forlokkende ut, men dessverre så er jo ikke verden sånn.
Frontfagsmodellen er ikke noe å bry seg om, sies det. Noen ønsker heller å melde seg helt ut av systemet og la industrien seile sin egen sjø, til tross for at det er nettopp denne vi har bygget oss opp på.
At disse gruppene ikke ønsker å være en del av frontfaget, kan vel ha en sammenheng med at enkelte foreninger ikke har noen innflytelse uansett. Det er selvsagt lettere å stå på utsida og bare kritisere, men fører det noen vei? Konstruktivt er det i alle tilfeller ikke.
Vi som er en del av LO får selvsagt skylden for det meste som er galt i samfunnet, noen mener sågar også at det er LO sin skyld at vi har alle disse høye prisene akkurat nå.
I neste omgang får vi krav om at LO må sørge for lavere strømpriser, matpriser og billigere drivstoff. Men hvem er det som faktisk er på banen? Jo, akkurat: LO stiller klare krav til regjeringen. Hvor er disse foreningene som har valgt å stille seg på sidelinjen? Og hvem hører på de i debatten?
Sånn fungerer systemet – i hvert fall for oss som har innflytelse. Andre skulle ønske de hadde det, men bare når det passer dem og bare når det er fordeler. Fellesskap og spleiselag får liksom andre ta seg av.
Kanskje disse foreningene der ute på sidelinjen, som tenker mest på seg selv, skulle levert tilbake ferien, AFP, kortere arbeidstid, gode pensjonsordninger, sykelønnsordningen med full lønn under sykdom, permisjonsordningene, ja, vi kunne fortsatt nesten i det uendelige.
«Ja, ja, fått er fått, nå må vi tenke på vår gruppe», sier de, uten å anerkjenne at det er nettopp dette som er fundamentet for et trygt og sikkert arbeidsliv for de fleste, som naboen, familien og gode venner.
Nei, da står de heller frem på TV og i andre media og hevder at vi ikke ønsker å være en del av et fellesskap, så her går vi til streik (Lederne, red. anm.). Selv om lønnsoppgjøret ikke er ferdig, så streiker vi litt i forkant. Det må vel være god reklame, har de sikkert tenkt. Og når realitetene nærmer seg, så bare utvider de streiken før den har begynt, faktisk så kraftig at de i praksis ber om lønnsnemd. Regjeringen er vel til å stole på? Joda, og man trengte faktisk ikke en gang å være etterpåklok for å skjønne hva som kom.
Fagforening og politikk hører ikke sammen, sies det. Og i alle fall ikke LO og Arbeiderpartiet. Å være partipolisk uavhengig, slik som industri Energi er, er et godt prinsipp. Vi kan jobbe på tvers av alle parti for våre saker, uansett hvem som styrer landet.
Men når gode fagforeningskamerater engasjerer seg i politikk, og kanskje også blir valgt inn på Stortinget eller i regjeringsapparatet, er det slett ikke en bakdel. Det var jo nettopp derfor arbeiderbevegelsen startet sitt eget parti i 1887: arbeidsfolk måtte få innflytelse!
Mye vann har rent i havet siden den gang, men målet er det samme. Det er en stor fordel å være med der det skjer og der beslutningene faktisk tas!
Så var det dette frontfaget da, der alt henger sammen med alt. I vårens oppgjør ble det faktisk forhandlet frem en ramme godt over konsumprisindeksen som ble lagt til grunn (slik den alltid blir). Jeg sier ikke at frontfaget nødvendigvis er perfekt, kanskje finnes det bedre modeller som vil tas i bruk i fremtiden. Hvem vet? Det som i alle fall er sikkert, er at ingen kunne vite i mars, at prisveksten skulle ende på over 6 prosent allerede i august. Unntatt et knippe etterpåkloke hoder da. For oss andre starter vårt lokale lønnsoppgjør i Equinor den 23. august. Og den som bare kunne visst…