fredag 24. mars 2017
Etter mange år har vi fått en løsning i tvisten om innplassering av offshorepersonell på Oljeserviceavtalens offshoredel i bedriften Oceaneering Asset Intergity.
Saken har versert i vårt system siden 2006. Til tross for at de ansatte har jobbet fullt årsverk offshore, har de vært innplassert på samme delen av avtalen som de landansatte. Som offshoreansatte har de tapt på dette, både økonomisk og arbeidsmiljømessig, og bedriftens handlemåte har vært komplett uakseptabel. Saken sto nå foran behandling i arbeidsretten. Men før vi startet siste runde der, ble vi anmodet til å ta en runde med rettsmekling hos riksmeklingsmannen.
For oss har denne saken vært vanskelig. Vi kan ikke akseptere at retten innplasserer offshoreansatte på avtalens landdel for å unndra seg avtalens bestemmelser for offshoreansatte. Derfor har vi ikke hatt noen annen utvei enn å bringe saken inn for arbeidsretten. På den annen side eksponerte vi oss da også for å tape saken. Det ville da fort blitt oppfattet slik at det var akseptabelt at bedrifter plasserte offshorepersonell inn på avtalens landdel. Om det har jeg brukt ordet katastrofe.
Forliket vi har fått til nå er viktig. Og det er svært viktig at det ble så godt som det ble. Vi har måttet aksepter ett unntak i forhold til Oljeserviceavtalen og det går på arbeidsrotasjoner. Dette skal det imidlertid reforhandles om så snart bedriften opplever litt bedre tider. Hadde dette vært en bedrift som konkurrerte med andre bedrifter på Oljeserviceavtalen, hadde vi ikke kunne gått inn på dette, men det er den eneste NHO bedriften på avtalen bør det gå greit inntil alle bestemmelsene er på plass.
Sammenlignet med dagens praksis er resultatet som følgende: • Det er full enighet om at Oljeserviceavtalen gjelder for bedriften. • For de som jobber offshore, skal avtalens offshoredel gjøres gjeldende (del 3) med noen unntak. De ansatte vil bli omfattet av det alternative individuelle lønnssystemet for offshoreansatte. • De ansatte vil bli omfattet av forsikring mot tap av helsesertifikat. • Det skal registreres timer på årstimeverk. Timer utover et årsverk på 1.582 kompenseres med overtidsbetaling per 31.12. • Overtid regnes av årslønn tillagt sokkelkompensasjon for et år. • Inn- og utreisedag skal registreres med minimum 6 timer. • Det betales overtid i overtidsberettigede friperioder. Delingstallet for overtid settes til 1.752. Punktene ovenfor har en høy kostnad og basert på bedriftens økonomiske situasjon har vi akseptert en del tilpassinger som går på at avtalens bestemmelser om arbeidsrotasjoner avvikes slik at de ansatte i stedet skal være omfattet av en av to arbeidstidsordninger: • En 2-4 rotasjon hvor ekstraarbeid i friperioden skal kompenseres med overtid i 3 friperioder. For arbeid i de øvrige 5,5 friperiodene i løpet av et år, registreres timene på årstimeverket og utbetales med overtid først når 1.582 timer er overskredet. • Eller en ordning hvor 14 uker merkes som friperioder. Minimum 4 av ukene legges til sommerperioden og de resterende 10 ukene spres på 3 tre perioder i året for øvrig. Dette er en dårligere ordning enn minimumsløsningen i Oljeserviceavtalen og vil bli tatt opp ved første anledning. Det er ikke anledning til å bruke plussdager slik vi har for øvrig. Dette er en fordel. Vi har også akseptert at den daglige sokkelkompensasjonen per dag reduseres til 1.150 kroner. For folk med fullt årsverk gir dette et inntektstap på ca. 25.000 kroner. Dette vil bli kompensert av nye overtidsbestemmelser ved arbeid i friperiode og ut over årstimeverk, 6 timer minimum for inn- og utreise og forsikring for tap av helsesertifikat.
Oppsummering og veien videre
Hadde vi vært sikre på å vinne frem i arbeidsrettssaken, burde vi kanskje kjørt saken der men det har vi ingen garantier for. Hadde vi tapt, ville det ha åpnet for at arbeidsgiverne kan lønne offshorepersonell på landdelen isteden for offshoredelen. Det ville ha vært en katastrofe for hele bransjen. Dersom vi hadde vunnet saken, ville vi fortsatt hatt lang vei å gå da lønnsfastsettelsen ikke kunne avgjøres av arbeidsretten. Dermed ville vi ha vært avhengige av å finne en enighet også på dette i etterkant. Da vi fikk en så pass god løsning var det ikke så vanskelig å heller gå for et forlik. Vi legger ikke skjul på at klubben i bedriften helst hadde sett vi heller satset på at vi fikk en rettsavgjørelse, men det turte ikke flertallet gå inn for. Konsekvensene ville ha vært for store. Nå gjelder det å se fremover. Unntaket som vi har akseptert kan fjernes, men det må vi ta under ordinære revisjoner av lokal eller sentral tariffavtale.
Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi
