Dykkersaken – en skam for staten. Kronikk av Hogne Hongset

tirsdag 8. desember 2015

Norske myndigheter svek nordsjødykkerne. Først ved å neglisjere risikoen dykkerne ble utsatt for i 1960 og 70-årene. Dernest da dykkerskadene ble avdekket på 1980 og 90-tallet. Videre da regningen skulle gjøres opp i det norske rettsvesenet, på 2000-tallet. Til slutt ble staten dømt i Strasbourg, 5.12. 2013.

Av Hogne Hongset, forfatter. En tidligere versjon av teksten stod på trykk i Klassekampen 05.12.2015.

Nå, to år etter Strasbourg-dommen kan det være tid for å summere opp, både forhistorien og det som skjedde etter at dommen falt.

Kryssing av Norskerenna og dykkernes innsats var avgjørende for norsk økonomi

Norske myndigheter bestemte i 1971, i det sjette av «de 10 oljebud», «- at petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge…» Dette betød at Norskerenna måtte forseres med rørledninger. Med datidens teknologi var det ikke mulig uten bistand fra dykkere.

For oljeselskapene var det ingen kommersielle begrunnelser for å krysse Norskerenna med rørledninger, det aller meste av oljen og gassen måtte uansett eksporters. Og det er flat og enkel havbunn på 50-90 meters dyp fra feltene i Nordsjøen til kontinentet og Storbritannia.

Men ilandføring til Norge var strategisk viktig for landet vårt, og ble en viktig forutsetning for betydelig industri på land, inkludert at vi har utviklet verdens mest avanserte offshore leverandørindustri. Sett i en slik sammenheng var myndighetenes krav om ilandføring og dermed kryssing av Norskerenna, særdeles framsynt industripolitikk.

Leverandørindustrien kan i dag godt ses på som et slags «teknologisk oljefond», en kompetanseindustri som gir god avkastning i et internasjonalt marked. Denne industrien kan leve videre, uavhengig av aktiviteten på norsk sokkel. Forutsetningen for det er imidlertid at dagens industripolitikere, om de finnes, sørger for at denne kompetansen kan leve videre.

I sum var myndighetens krav om kryssing av Norskerenna særdeles viktig for vårt land, både i et økonomisk og i et industrielt perspektiv. Det tragiske ligger i at så mange dykkere skulle betale prisen, for så å bli sviktet av de samme myndighetene.

Medlemskap i Industri Energi

Bli medlem

Få mer informasjon

<!–

–>

Skånevik-dødsdykket: Staten løp fra ansvaret, la skylda på dykkeren

20. oktober i år viste NRK Brennpunkt programmet «Det dypeste dykket». Programmet dreide seg om forsøksdykket i Skånevikfjorden, 7. februar 1978. Dette dykket skulle dokumentere at det var mulig å reparere rørledninger på over 300 meters dyp i Norskerenna.

Dykket ble en tragedie, den amerikanske dykkeren David Hoover omkom. NRK dokumenterte at Hoover døde på grunn av svikt i utstyret, mens myndighetene gjennom manipulerte data la skylden på Hoover selv.

Hoover kunne ha overlevd, dersom han hadde hatt med seg reservegass. Det hadde han ikke, utrolig nok. Arbeidstilsynet i Oslo hadde gitt tillatelse til at dykket kunne gjennomføres uten reservegass. NRK dokumenterte også at da ulykken etterpå ble gransket, var det Arbeidstilsynet selv som sto for granskningen. Refleksjonene gjør seg selv.

Pionerdykkerne ofret for økonomiske interesser

Dessverre er ikke Skånevik-tragedien et unntak, men et representativt eksempel på hvordan norske myndigheter har behandlet veterandykkerne gjennom nærmere 50 år, fra 1966 til 2014.

Standardverket «Nordsjødykkerne» fra 2009 er skrevet av historikerne Kristin Øye Gjerde og Helge Ryggvik, og utgitt av Oljemuseet. I boken heter det i en oppsummering:

«- – arbeidet som ble utført av pionerdykkerne i Nordsjøen var for viktig til at det kunne stoppes. Slik sett gir det mening å hevde at dykkernes sikkerhet ble ofret for økonomiske interesser. For et Norge stadig mer avhengig av oljeinntektene, dreide det seg om svært sterke økonomiske interesser.»

Dette er sterke ord, men dessverre en skarp observasjon.

Byford Dolphin: fem døde, nok en granskningsfarse

Et annet eksempel er ulykken på Byford Dolphin i 1983, der fem dykkere omkom. En dykkerklokke ble koblet fra et trykk-kammer ombord på boreriggen, uten at trykkdørene mellom klokke og kammer var lukket. Et katastrofalt trykkfall drepte fire dykkere i trykk-kammeret, mens trykkbølgen drepte en dykker på dekk og en til ble kvestet for livet.

Teknisk utstyr som ville hindre en slik ulykke var utviklet, og to år tidligere pålagt montert på nye dykkesystemer. Men Oljedirektoratet, som i 1983 hadde ansvaret for sikkerheten på sokkelen, hadde IKKE pålagt dykkeselskapene å montere utstyret på eksisterende dykkesystemer. Det kunne Oljedirektoratet gjort. Det skjedde da også,- kort tid etter ulykken!

Ulykken på Byford Dolphin var den første dykkerulykken som ble gransket av en offentlig kommisjon. Ikke en formell granskningskommisjon, men en «ekspertkommisjon», oppnevnt av Kommunaldepartementet. Sjefen for dykkeseksjonen i Oljedirektoratet fikk plass i kommisjonen. Ikke nok med det, Oljedirektoratet fikk også sekretæren for kommisjonen. Kommisjonen kom da også til, ikke overraskende, at ingen kunne klandres for ulykken.

«Mengele-forsøk» helt frem til 1991, og årelang kamp for å bli omfattet av arbeidsmiljøloven

Eksemplene er dessverre flere enn det plassen her tillater. Blant annet ble det drevet rene «dyreforsøk» på dykkere, i offentlig regi, for å finne ut hvor brutal dekompresjon mennesker kan tåle. En som var med, kalte senere forsøkene «Mengele-forsøk».

Dykkeselskapene konkurrerte om jobber blant annet gjennom å ha «tøffe» dekompresjonstabeller. Jo raskere dekompresjon, desto raskere kunne dykkeren sendes ned igjen. Resultat var at en rekke dykkere fikk helt unødvendige skader. Noen ble ødelagt for livet. Pålagte tabeller for forsvarlig dekompresjon ble ikke innført av myndighetene før i 1991. Da var det dykket i Nordsjøen i 25 år.

Dypdykking er et av verdens farligste yrker. Da arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, ble dykking unntatt. Dykkerne måtte kjempe i 18 år før denne loven ble gjort gjeldende for dem, i 1995.

Endelig, kom sykdom og dødsfall som følge av farlig dykking på dagsorden

I 1990 dokumenterte det dykkemedisinske fagmiljøet ved Haukeland sykehus at et stort antall dykkere var alvorlig skadet av uforsvarlig dykking. Da svarte Oljedirektoratet med å lage en «motrapport» mot den medisinsk-faglige rapporten.

Begrepet «Dykkersaken» dukket opp på 1990-tallet. Store sykdomstall, dessverre også overtall av dødsfall blant veterandykkerne, bidro til økende fokus mot den helserisikoen dykkere var blitt utsatt for i pionertiden.

Etter omfattende press i media, ba Stortinget 13. juni 2000 om at det ble gjennomført en granskning av dykkevirksomheten i Nordsjøen.

Men det gikk tregt, og myndighetene avviste granskningskommisjonens konklusjon om at staten var ansvarlig

Regjeringen Stoltenberg I brukte over 8 måneder på å sette ned en granskningskommisjon, den ble oppnevnt 2. mars 2001. Kommisjonen fikk navn etter kommisjonens leder, sorenskriver Petter A. Lossius.

31. desember 2002la Lossiuskommisjonen fram sin rapport. Kommisjonens enstemmige konklusjon var at den norske staten kunne anses objektivt ansvarlig for de skadene dykkerne ble påført i Nordsjøen i perioden 1966-1990, og dermed økonomisk erstatningspliktig.

Regjeringen, nå Bondevik II, akseptere ikke Lossiuskommisjonens konklusjon. Regjeringen fremmet derfor 27. juni 2003 St.meld. nr 47 for Stortinget, der regjeringen bl.a. sa følgende: «Kommisjonen hevder at det er mye som taler for at staten har et rettslig ansvar. Regjeringen avviser altså dette.»

Flere enkeltpolitikere har arbeidet for dykkernes sak, men stort sett blitt overkjørt av regjeringspolitikere og sterke embetsverk. To partier har vært positive til dykkerne, SV og Frp. Disse partiene foreslo i Stortinget i 2005 at dykkerne skulle få reell erstatning, vurdert ut fra at staten var objektivt ansvarlig for dykkerskadene, slik Lossiuskommisjonen hevdet. De fikk ingen andre partier med seg. Dykkerne var året i forveien tilkjent en kompensasjon, uten at staten aksepterte et objektivt erstatningsansvar.

Rettsakene og Industri Energi sin innsats

Så kom rettssakene:

• Staten ble dømt i tingretten i 2007. • Regjeringen Stoltenberg II anket til Lagmannsretten. Der ble staten frifunnet i 2008. • Dykkerne anket til Høyesterett. Der ble Staten på nytt frikjent i 2009. • Dykkerne tok saken til Menneskerettskommisjonen i Strasbourg i 2010. Der ble staten så dømti 2013. Dommen ble avvist av regjeringen Solberg med tanke på objektivt ansvar.

Gjennom hele rettsprosessen ble dykkerorganisasjonen ODU (Offshore Dykker Unionen) støttet av Industri Energi. Sentrale medlemmer i ODU mener denne støtten var avgjørende for at organisasjonen klarte å gjennomføre det tøffe løpet fram mot dommen i Strasbourg.

Fikk 25 G, men «…ingen erkjennelse av ansvar fra statens side»

5. juni 2014 begjærte Offshore Dykker Unionen (ODU) saken gjenopptatt i Høyesterett, basert på dommen i Strasbourg, etter at forhandlinger om et forlik mellom ODU og regjeringen ikke hadde ført fram. Etter initiativ fra politikere i Stortinget, med etterfølgende behandling i Stortinget 16. juni, ble dykkerne tilbudt en «kompensasjon» på 25 G. Forutsetningen for dette var at ODU trakk tilbake den nye begjæringen til Høyesterett.

30. juni 2014ble veterandykkerne orientert. Ikke fra Stortinget, ikke fra Regjeringen. Heller ikke fra Arbeids-og sosialdepartementet, men av en avdelingsdirektør i NAV. Brevet innledes slik:

«For å avslutte nordsjødykkersaken på en god og verdig måte, har Arbeids- og sosialdepartementet besluttet å tilby nordsjødykkerne en ekstra kompensasjon, som en anerkjennelse av deres innsats.» I brevet nevnes ikke med ett ord at den kompensasjonen det var snakk om, var vedtatt av Stortinget.

I NAVs brev står også følgende: «Tilbudet representerer ingen erkjennelse av ansvar fra statens side.» Videre ble det forutsatt at dykkerne «…fraskriver seg muligheten til å gå videre med saken i rettsapparatet. Eventuelle pågående rettsprosesser må avsluttes.»

Slik ble «Dykkersaken» effektivt avsluttet.Det er en sak som forsiktig formulert ikke tjener den norske staten til mye heder.

Hogne Hongset (f. 1940) har tjue år bak seg i oljebransjen, blant annet ti år som en av informasjonssjefene i Statoil. Fra 2003 arbeidet han i mer enn et tiår med næringspolitikk som spesialrådgiver i Industri Energi. Nå er han forfatter på eget forlag, og gav nylig ut spenningsromanen «Den femte dykkeren«.