– Jeg er beæret over å motta denne prisen. Vi fagforeningaktivister jobber hardt for å sette Myanmar på agendaen. Det er mange kriser i verden, men EU er ikke like opptatt av det som skjer i Myanmar. Så denne prisen er viktig, og støttende for bevegelsen vår, sier Khaing.

– Fagforeninger kan gjøre en forskjell. Fagforeningen vår, i forhold til situasjonen i Myanmar, er de eneste demokratiske kreftene i landet, legger hun til.

Visste ikke grunnen for at folk var så fattige i Myanmar

Khaing er i dag president for Industrial Workers Federation of Myanmar, som hovedsakelig består av medlemmer i privateide fabrikker av tekstil-, sko-, lær- og husholdningsfabrikker. Før det var hun klesarbeider, og jobbet i Myanmar i seks år på klesfabrikker.

Da hun begynte å jobbe som migrantarbeider på grensen mellom Thailand og Myanmar, begynte hun å innse hva som lå bak problemene i hjemlandet sitt.

– Da jeg jobbet ved grensen mellom Thailand og Myanmar i 2007, deltok jeg på et kurs for fagforeningsmedlemmer. Da innså jeg årsaken til problemene i landet mitt, hvorfor folk er så fattige, og at arbeiderne jobber uten grunninntekt, respekt og verdighet. Jeg likte ikke den situasjonen.

– Det fantes ingen fagforening i Myanmar, og jeg visste ingenting om arbeiderrettigheter, fagforeningsrettigheter eller demokrati. Jeg vokste opp under militærdiktatur. Arbeidsforholdene var veldig dårlige. Det jeg tjente i måneden var ikke nok. Jeg startet arbeidet klokka 7.30 og jobbet til 22.00. Når jeg kom hjem, var det allerede 23.30. Jeg jobbet syv dager i uken. Jeg var også vitne til barnearbeid.

– Vi måtte betale trygdeavgift fra lønnen vår, men vi hadde ingen trygdeordninger, ingen sykepermisjon eller medisinsk permisjon, og ingen ferie. Det var veldig vanskelig å ta permisjon, selv uten lønn. Det var som slaveri. Jeg følte meg elendig og var ikke glad, sier hun.

Hun forteller at da hun tok kurset i Thailand, lærte hun at militærdiktaturet gjorde folket fattig, uten utdanning og uten helsesystem, og uten håp.

– Vi kan ikke leve under militærdiktaturet i flere tiår eller århundrer. Så jeg ønsket å gjøre en forandring, sier hun.

Dro inn i landet og begynte å organisere arbeidere

Ting utviklet seg. Militæret prøvde å rigge et valg i 2010, der de fikk 90% av stemmene. Myanmar ble satt under økonomiske sanksjoner, og militæret prøvde å få tilbake internasjonal støtte. I tillegg forhandlet fagforeningene, gjennom ILO, med militærregjeringen.

Hun sier at de som en fagforening dro tilbake til Myanmar og begynte å organisere arbeidere.

– Vi tok en risiko. Vi kunne ikke vite om de ville arrestere oss når vi organiserte folk inne i landet, men vi tok den risikoen og vi organiserte, sier hun.

Militæret arresterte dem ikke.

– Militæret visste at hvis de arresterte oss, ville ILO og det internasjonale samfunnet reagere. De var redde. Derfor prøvde de å samarbeide med fagforeningene.

Zar Aung sier at denne bevegelsen gjorde at de vant valgene i 2015 og 2020. Selv om valgene i 2015 og 2020 ble sett på som skritt mot demokrati, ble militæret ikke holdt helt utenfor makten.

Fikk til store reformer og arbeidstakerrettigheter i Myanmar

Zar Aung forteller at på grunn av deres kamp inne i landet, brakte de mange fordeler for arbeiderne.

For eksempel, i 2015, fikk vi den første minstelønnen i Myanmar, som var 3,6 dollar per dag. På den tiden mottok arbeiderne bare 50 cent om dagen. Så vi femdoblet lønnen, konstaterer hun.

– Og vi sørget for at de fikk en fridag i uken, og at våre arbeidere hadde ferie med lønn, legger hun til.

Prisvinneren nevner at arbeidere fikk fødselspermisjon og mulighet for sykemelding. De forbedret også arbeiderhospitalet, noe som førte til flere klinikker for arbeiderne som de lett kan nå.

I tillegg har de jobbet mye for kvinner.

– Vi har nulltoleransepolitikk mot trakassering av kvinner. Vi har vært veldig klare: Hvis vi ikke kan få en avtale om dette, og vi finner ut at trakassering finner sted, så tar vi saken til retten, slår hun fast.

Hun legger til at når arbeidsgiverne fikk vite at arbeiderne har en fagforening i ryggen, sluttet de å trakassere deres medlemmer i deres organiserte fabrikker.

Alt er borte etter militærkuppet i 2021

Zar Aung sier at alt de oppnådde for arbeiderne, er borte etter at militærjuntaen tok makten ved et kupp i 2021.

– Vi godtok ikke kuppet. Vi kunngjorde at vi ikke aksepterte det. Vi organiserte medlemmer til å demonstrere på gaten. Våre medlemmer ble jaktet på, og alle fagforeningsledere har arrestordre mot seg, inkludert meg, forteller hun og legger til:

– Alle fagforeningsledere har en rettssak mot seg for statssvik. Så hvis jeg drar tilbake til Myanmar, vil de sette meg i fengsel i minst 20 år.

– Nå oppfordrer vi til omfattende økonomiske sanksjoner mot Myanmar. Vi oppfordrer mange motemerker til å trekke seg ut av landet for å legge press på militærregjeringen.

Hun beskriver militærregjeringen som kriminelle.

– De er kriminelle, spesielt øverstkommanderende. Han er under internasjonal etterforskning for internasjonale forbrytelser. Også de andre offiserene, militæroffiserene, er også skyldige, sier hun.

Alle selskaper må slutte å handle med Myanmar

Zar Aung forteller at militæret står overfor en finanskrise, og at det allerede er lagt press fra USA og Storbritannia. Men de får fortsatt mye utenlandsk valuta, og de mottar humanitær hjelp som kun går til militærkontrollerte områder. De menneskene som trenger hjelpen, får den ikke.

– Den utenlandske valutaen som går til Myanmar, må veksles til myanmarsk kyat. Med en fastsatt kurs av militæret. Så militæret får halvparten av den utenlandske valutaen som kommer inn.

Zar Aung sier at det er enorm motstand mot militærjuntaen i landet. Hun forteller at det pågår store væpnede sammenstøt, og at militæret taper.

– De kan ikke sende tropper for å kjempe mot de demokratiske væpnede styrkene. Derfor bruker de luftangrep med bombing, spesielt i områder der de opplever nederlag, for å forsøke å kontrollere området, sier hun.

Ber om at ILO tar i bruk artikkel 33

Zar Aung vil at Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) skal bruke Artikkel 33 som et verktøy for å fremme rettferdighet og menneskerettigheter i landet, og for å stoppe den undertrykkende politikken til militærjuntaen.

ILO jobber for å forbedre arbeidsforholdene globalt og bekjempe utnyttelse av arbeidere.

Artikkel 33 i ILO-konstitusjonen gir organisasjonen muligheten til å innføre tiltak mot medlemsland som ikke oppfyller sine forpliktelser under ILO-konvensjonene. Dette kan innebære sanksjoner eller andre handlinger som økonomiske eller diplomatiske tiltak for å presse landet til å respektere ILO-standarder.

– Vi ber ILO om å ta alvorlige tiltak og bruke artikkel 33, som kan legge sanksjoner på Myanmar.

Og hun mener det samme om det internasjonale samfunnet, inkludert Norge.

– Hvis det internasjonale samfunnet vil fjerne militæret, virkelig, må de legge sanksjoner mot Myanmar nå. Ikke vente i mange år, sier hun.