Politikk for tapte arbeidsplasser og økte globale utslipp
-Vi er sterkt bekymret for at kutt i CO2-kompensasjonsordningen vil medføre utflagging av norsk industri. Det er en politikk for tapte arbeidsplasser og økte globale utslipp, skriver arbeidsutvalgsmedlem Cay Nordhaug i en kronikk i Fædrelandsvennen.
Regjeringen kutter CO2-kompensasjonen i en tid hvor Alcoa på Lista har stengt deler av produksjonen grunnet ekstremt høye strømpriser. Mens REC Solar nok en gang har stengt ned produksjonen. Samtidig som den landbaserte industrien i Norge sliter i et vanskelig marked i Europa med fulle lager og lite produksjon. På samme tid som industrien sliter med å få kraftkontrakter som er konkurransedyktige for å kunne fortsette å sysselsette flere tusen ansatte både i vår region og i landet. Det er nesten ikke til å tro.
Vi står overfor store utfordringer i et globalt perspektiv. Og gjennom regjeringens forslag kan vi risikere at verdens grønneste industri blir flagget ut. Dette vil føre til mer utslipp, tap av arbeidsplasser og viktig kompetanse. Dette kan vi ikke sitte stille og være vitne til.
Utfordringen til norsk industri er at de ikke bare konkurrerer i Europa, men mot Asia og Nord-Amerika som ikke har kvotepriser. Disse regionene produserer strøm med kullkraft og ikke ren fornybar kraft som vannkraft, som i Norge. CO2-kompensasjonen er nettopp for å forhindre at prosessindustrien flagger ut, det er hele intensjonen bak ordningen, og mange selskap har utenlandske eiere. Vi kan bare spekulere i hvor det er mest lønnsomt å investere om dette står seg. I to statsbudsjetter på rad kommer de store reduksjonene som lyn fra klar himmel. Reduksjoner og endringer som svikter industrien fundamentalt og setter arbeidsplasser i fare. Dette, uten dialog med partene eller industrien. Til tross for lovnader om dialog, har den vært totalt fraværende.
Men hva er egentlig denne kompensasjonen? Og hvorfor er denne så viktig? Og hva er det egentlig regjeringen har foreslått?
Regjeringen foreslår å svekke CO2-kompensasjonen. I statsbudsjettet for 2023 ble det innført et gulv på 200 kroner som betyr at CO2-kompensasjonen bare gjelder for den delen av kvoteprisen som overstiger 200 kroner. I forslaget til statsbudsjett for 2024 foreslår regjeringen å nesten doble gulvet til 375 kroner. Det vil koste kraftkrevende industri 2,4 milliarder kroner i året i tapt CO2-kompensasjon.
Industri Energi er i likhet med Nikkelverket, Alcoa, Elkem, Hydro og flere andre industribedrifter svært kritisk til regjeringens forslag om svekket CO2-kompensasjon.
Statsråden og regjeringen sier at ordningen blir for dyr, men det er grunnleggende feil. Statens inntekter fra kvotesystemet er høyere enn utgiftene til CO2-kompensasjon. Frem mot 2030 vil staten ha over 630 milliarder kroner i inntekter fra kvotesystemet, samtidig som CO2-kompensasjonen ville kostet rundt 116 milliarder kroner uten gulv og 76 milliarder kroner med gulv på 375 kroner. Staten har inntekter fra kvotesystemet gjennom salg av klimakvoter og økt skatt og utbytte fra kraftselskapene som fremover vil være langt høyere enn utgiftene til CO2-kompensasjon. CO2-kompensasjonen er altså ikke en utgift, bare en tilbakeføring av en mindre andel av statens kvoteinntekter.
Selvsagt skal industrien betale for utslipp der de har utslipp, men det er ikke det CO2-kompensasjonen handler om. Industrien er i kvotepliktig sektor og må ha kvoter på egne utslipp. CO2-kompensasjonen handler om hvordan industrien påvirkes av andres utslipp. Økt kvotepris øker prisen på kull- og gasskraft i EU, som gjennom utenlandskablene smitter over på kraftprisene for norsk industri, selv om vi er selvforsynt med utslippsfri kraft.
Siden kvotesystemet ble innført er over en tredjedel av EUs aluminiumsproduksjon forsvunnet. Av den gjenværende produksjonen er over halvparten stengt ned grunnet høye energipriser. Europa kan bli like avhengig av kinesisk aluminium, silisium, nikkel, stål og batterier som de var av russisk gass.
Dette kan umulig være målet for regjeringen?
Vi er sterkt bekymret for at dette vil medføre utflagging av norsk industri. Dette vil medføre at flere industriarbeidsplasser vil gå tapt. Det er ikke slik at om Norge slutter å produsere disse metallene, så vil etterspørslene reduseres. Tvert imot, Kina vil ta over produksjonen, hvor de da produserer metallene med kullkraft fremfor ren vannkraft i Norge!
Dette er rett å slett ikke godt nok! Svekket CO2-kompensasjon er en politikk for tapte arbeidsplasser og økte globale utslipp. Derfor krever vi at Stortinget avlyser kuttet i CO2-kompensasjon og sikrer industrien forutsigbare rammevilkår.
Denne kronikken sto først på trykk i Fædrelandsvennen 14. oktober 2023.
