tirsdag 19. januar 2016
– Utfordringene og nedbemanningene i norsk oljeindustri har omfattende konsekvenser. Det er tragisk for den enkelte som rammes, og det er ikke tvil om at usikkerheten vi lever i påvirker prestasjoner og dermed sikkerheten på sokkelen. Plugging av brønner vil være et viktig tiltak i den situasjonen vi nå er inne i, skriver John Sverre Rønnevik, som er plasstillitsvalgt i Songa Offshore.
Kommentarartikkel skrevet av tillitsvalgt
Det er skrevet mye om fallet i oljeprisen og effektene det har på norsk økonomi, kjent som «oljebremsen». Det er stadig nye nedbemanninger; knapt en uke går uten nyhetsmeldinger om bedrifter som må ty til oppsigelser.
Tenk over hvordan dette oppleves for de som blir rammet, deres familier og potensielt samfunnet rundt dem. Og dette er kun den siste av en lang rekke nedskjæringer innenfor petroleumsindustrien.
Hele næringen er rammet, men mest utsatt er kanskje oljeserviceselskapene, inkludert borekontraktørene.Sistnevnte står også i en litt spesiell stilling; dersom borerigger er ute på oppdrag, må de understøttes av andre leverandører. En borerigg som går i opplag er derfor dårlig nytt for mange.
Medlemskap i Industri Energi
<!–
–>
Selv bedriftene som tar rigger til kai, melder fra om lav lønnsomhet på disse oppdragene. Dårligst er det for de ansatte som blir rammet. De som må ut og søke jobber i et presset marked og kjølig økonomi.
Den stadige nedbemanningen, det negative fokuset i media, og det som kun kan beskrives som manglende tiltak fra myndighetene skaper en stor usikkerhet i olje- og gassindustrien. Og usikkerheten er størst for de tilsatte. Hvilke konsekvenser har dette?
Usikkerhet og HMS
Effektene av oljebremsen er godt dokumentert i media. Vinklingene har vært forskjellige, men noe av det som går igjen er:
- Tap av kompetanse
- Reduserte investeringer
- Tapte inntekter for fremtiden
- For høyt fokus på dagens «break even»
- Behov for kostnadsreduksjoner
- Endring mot «det grønne skiftet»
Det har også vært vinklinger mot sikkerhet, men de har vært få. Og selv om statistikken kan indikere en økning i hendelser og / eller avvikssituasjoner, er det påstått at det aldri har vært tryggere å jobbe offshore. Denne uttalelsen baserer seg på Petroleumstilsynets RNNP-rapport (Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet). Uten tilgang til data skal jeg heller ikke si at dette er feil. Men jeg tror likevel kuttfasen vi er inne i har en effekt på sikkerheten.
Mental tilstedeværelse
At stadig flere rigger går av kontrakt, at utsiktene for nye kontrakter er dystre, varsler om permitteringer og nedbemanninger, påvirker den enkeltes hverdag. Selv om alle ønsker å være mentalt tilstede og prestere, så vil det være vanskelig å stenge omverdenen helt ute.
Vi snakker om til dels spesialisert arbeidskraft som, dersom de mister jobben, må ut å konkurrere i et trangt marked. Da vil fokuset være på primærbehovene. På en selv, sin familie og egen fremtid.
Prestasjoner blir påvirket
Usikkerhet påvirker prestasjoner. Det er utvilsomt. Se på toppidretten. Se på militære enheter. Her bruker en store ressurser på å kontrollere de faktorene en kan. Fordi det reduserer usikkerhet.
Usikkerhet er uløselig knyttet til stress. Ser vi igjen til toppidretten, så vet vi at en viss mengde stress vil øke prestasjonene. Det forutsetter imidlertid at en føler at utfordringen kan mestres. Og at påvirkningen skjer i en begrenset tidsperiode. Hvis ikke vil prestasjonene reduseres. Dette kan vi overføre til olje- og gassindustrien, og kanskje spesielt hos borekontraktørene.
Marginene presses
Samtidig opplever en økte forventninger om effektivitet. Dette kan føre til at en presser de operasjonelle kriteriene til marginene.
Det er rom for effektivisering i bransjen, men dette må gjøres på riktig måte. Operasjoner i marginale forhold, eksempelvis ekstremvær, kan ha svært uheldige konsekvenser.
Medias rolle
Media hjelper ikke; deres dekning oppfattes av mange som ensidig negativt. En kan vanskelig laste mediehusene for dette, de melder de sakene de får. Det som kunne sukret pillen, er utvetydige, klare og effektive tiltak fra myndighetene.
Manglende aksjon fra myndighetene
Vår sittende regjering har uttalt at de har fattet tiltak for å møte en økende arbeidsledighet. Ordlyden er rettet mot omstilling. Det må skapes nye arbeidsplasser i nye bransjer, uten at det konkretiseres videre. Samtidig er det paradoksalt at myndighetene i sin retorikk omtaler det grønne skiftet som om bedrifter og arbeidsplasser allerede står klare. Hvordan dette vil utspille seg i praksis gjenstår å se.
Ville det ikke vært mer fornuftig å konsentrere seg om en utfordring av gangen? Å sikre de arbeidsplassene en enkelt kan sikre innenfor olje- og gass, med hensyn på fremtidig økning i oljeprisen?
Det internasjonale energibyrået (IEA), anslår de at oljeprisen vil nå 80 dollar fatet i 2020, for deretter å stige ytterligere frem mot 2040. Disse anslagene tar også hensyn til klimamålet, dagens produksjon, og påviste oljereserver. De som da er posisjonert med en god industri, vil være vinnere. I alle tilfeller, måten myndighetene fremstår på bidrar på ingen måter til økt trygghet blant de ansatte i petroleumsindustrien.
Plugging av brønner vil hjelpe oss gjennom en krevende riggmarkedssituasjon
Det er et uomtvistelig faktum at det i dag er et krevende riggmarked. Uten å gå inn i en dypere riggmarkedsanalyse, mener jeg det er vesentlig at vi nå tenke på sysselsetting og posisjonering mot en bedret markedssituasjon.
Riggene må holdes i arbeid gjennom et svakt marked. Media har hatt en rekke saker rundt plugging av brønner. Diskusjonen gikk innledningsvis på antallet brønner som bør plugges nå. Deretter fikk vi en dreining mot hvordan brønnene skulle plugges. Tidligere forklaringer på manglende riggkapasitet, gikk over til at vi venter på ny og bedre teknologi.
Likevel synes det å være en enighet om at rundt 70 brønner som må plugges. Selv om en kan få bedre teknologi i fremtiden – som vil gjøre dette rimeligere – står det nok av rigger klare. Plugging av 70 brønner vil grovt sett kunne gi sju rigger oppdrag i et år. Vi snakker da om et stort antall ansatte som kan skjermes fra oppsigelse og usikkerhet i enda et år. Rundt 1000 ansatte på riggene i seg selv. I tillegg kommer ansatte hos serviceselskaper om bord, forsynings- og støttefartøy til havs og støttefunksjoner på land.
I stedet for at disse mister jobben, og dermed belaster samfunnets felles ressurser, vil disse fortsatt bidra med verdier inn. Ja, dette kan oppfattes som en midlertidig løsning, og at en skyver problemene foran seg. Likevel er det, som nevnt, indikasjoner på at markedet vil bedre seg i fremtiden. Situasjonen i 2017 kan derfor være slik at disse riggene igjen vinner nye kontrakter og sikrer seg arbeid.
Ja, det koster å plugge, men det vil lønne seg å slå til nå
Men det er en kostnad. Operatørselskapene må betale noe av regningen; disse kostnadene skal være budsjettert og satt av fra brønnens begynnelse.
Samtidig er det slik at myndighetene også må dekke noe av regningen; myndighetene skattlegger aktivitetene på norsk sokkel med 78 prosent, og må derfor dekke 78 prosent av kostnadene ved plugging.
Samtidig er disse kostnadene lavere nå enn tidligere, og trolig lavere enn hva de vil være i fremtiden, grunnet ledig riggkapasitet. Som nevnt tidligere vil dette endre seg; rigger skrotes, tilgjengelighet reduseres. Oljeprisen øker, etterspørselen stiger. Summen er økt konkurranse og høyere rater. Hvorfor ikke slå til mens riggene er på «tilbud»?
John Sverre Rønnevik, plasstillitsvalgt Songa Offshore