fredag 23. september 2016
Streiken i oljeservice handler om kriseforståelse. Nærmere bestemt arbeidsgivernes forsøk på å bruke krisa til å få gjennom krav de alltid har drømt om, skriver Andreas C. Halse, daglig leder i Svenssonstiftelsen, på Sysla.no
Norske oljearbeidere er nervøse nå. Har vært det lenge. De ser selskapene kutte, og de sitter i forhandlingsmøter. Lurer på hvem som er neste mann ut. Diskuterer mulige alternativer med familien, sånn hvis alt skulle gå til helvete.
Mange har stått på i årevis. Vært borte fra familien ukevis i strekk og vært en sånn mamma eller pappa som det føles som om aldri er hjemme. De har bygd plattformer, vedlikeholdt utsyr, reparert ting som går i stykker og sørget for at statsbudsjettet har en inntektsside.
Samtidig har de sett på at ledelsen i de store oljeselskapene har tatt ut stadig større bonuser. I statens eget selskap, Statoil, har ledelsen tjent seg rike mens de har skuslet bort mye av det overskuddet som har blitt skapt av driftige arbeidsfolk i Nordsjøen. Gjennom risikable og ulønnsomme investeringer i utlandet har ledelsen pleiet sitt eget ego samtidig som de har tapt penger i et rasende tempo. De enorme tapene har imidlertid ikke ført til noen som helst endring i bonusene til de på toppen. Det har blitt åpenbart for alle i bransjen at posisjon overskygger prestasjon i lønnspolitikken.
